Les et utdrag fra «Barn under månen»

 

Hadeland, 1920:

Günthers blikk søker over dansegulvet, og han blir overrasket idet han plutselig får øye på Maren. Han møter blikket hennes og prøver å fange det, men hun flykter. Han smiler for seg selv – erindrer så godt den avvisende holdningen den unge kvinnen hadde overfor ham og kameratene da de møttes hos Astrid og Olaf.

Dansen stanser, og folk stirrer nysgjerrig på rallaren idet han brått slutter å spille.

Uten et ord går han over dansegulvet og frem til en ukjent, mørk, vakker kvinne. Hun har lagt armene i kors over brystet som om hun fryser, men sommerkvelden er sval og deilig.

Hjertet stanser sine taktfaste slag et øyeblikk idet hun skjønner at han er på vei mot henne – så begynner det å banke, hardt og rasende fort.

– For meg er alle fruentimmer vakre, sier han høyt, – og jeg har sunget for mange. Denne kvelden vil jeg synge for en helt spesiell.

Kåre har stilt seg opp bak Line. Han er ikke fullere enn at han skjønner hva som foregår. Line lener seg bakover, han holder rundt henne, er vár brystene mot underarmene sine – hendene hennes som søker hans. Samtidig følger han med på det som skjer, og selv i denne tilstanden kjenner han harmen gnage ved synet av rallaren som helt tydelig flørter med byjenta.

Maren vet ikke hvor hun skal feste blikket, men så lar hun det dvele ved den runde åpningen midt på gitarkassen. Hun er kvalm og angrer sårt at hun lot seg friste til å drikke sprit. Heldigvis er det ikke mange dråpene hun har fått i seg.

Det er en magisk sang som stiger i sommernatten. Rallarens stemme lyder som et nystemt instrument, rett fra naturen selv. Maren holder pusten og knuger sjalet så de lange neglene borer seg inn i håndflaten. Blikket er blitt mørkt og fuktig, munnen bevrer.

Günther slipper henne ikke med blikket, og han vet at han har berørt hjertet hennes nå. Slik har han fått mange kvinner til å falle, men det er ikke det han ønsker denne gangen. Han vil at hun skal lytte, og forstå.

Maren er helt åpen. Hun kjenner smerten når hun skjønner hvorfor han synger akkurat denne sangen. Først handler det om rallarene, om blodslit, sykdom og sult. Så følger en skildring av drømmen og håpet de bærer i seg. Det er ingen som danser. Ingen som snakker, det er som om hele verden står stille et lite øyeblikk.

Han blir ved å se henne inn i øynene etter at han er ferdig, og en kort stund er det som om han trekker viljen ut av henne. – Vil du danse med meg? spør han plutselig.

Hun åpner munnen, prøver å si at hun akkurat skulle til å gå, men så greier hun ikke.

Slagbjørn har forstått, og han gliser bredt der han tar Günthers plass på det enkle podiet. Han har fått pausen sin nå, en liten dram og underholdning på kjøpet. Skorpen har sin egen måte å gjøre tingene på, tenker han der han drar i trekkspillet. Han spiller opp til en vals.

Günther tar henne om midjen, gitaren har han hengt på ryggen. Maren er ør, nå ligger viljen i kroppen hennes.

– Du er som en engel, sier han og smiler.

 

Tilbake

 


NorskeSerier | Postadresse: Postboks 1900 Sentrum, 0055 Oslo |
Besøksadresse: Akersgata 47/49
Telefon: 21 89 70 70 (mandag-fredag 09-15). Epost: serieromaner@cappelendamm.no

Informasjonskapsler